Ein klippar av ein bonde
Saken er hentet fra Bondevennen
Han er student i Alvdal, saueklippar over alt, bondelagsleiar i Lund og komande bonde på Sætra. Ikkje så rart at Nils Ørjan Hamre kjempa om tittelen Superbonden på NRK.
Sjur Håland
Foreldra er på vinterferie. Nils Ørjan Hamre styrer garden og dagane på Sætra gard i Hovsherad i Lund som han sjølv vil nokre dagar. Det betyr at 21-åringen står opp i femtida, tar runden i kufjøset, kontrollerer at fôringa skjer som planlagt og at mjølkeroboten sviv som han skal. Resten av stellearbeidet tar drengen frå Polen, Andrzej Ratkowski, seg av.
Kvit tornado
Så fyller han den kvite varebilen med klippemaskin, tilhøyrande utstyr og ei røys med brødskiver, før han freser av garde som ein kvit tornado på snødekte vegar mellom gardsbruk i distriktet for å klippa sauer. Også med klippinga går det unna, med 20-25 dyr i timen. Når Bondevennen møter han midt på dagen, kjem han fykande frå Sira, der han har klipt ulla av 55 sauer.
– Seinare i dag skal eg klippa 17 til nede i bygda. Innimellom, før eg reiser heim, er eg innom hjå farmor på Moi og et middag. Heilt perfekt, seier han, med smilet som var blant kjenneteikna til den unge bonden, då han i 2016 deltok i NRKserien Superbonden.
I haust hadde han fleire klippeoppdrag i Østerdalen. Han har vore i Skottland og på New Zealand og klipt sauer. Neste månad skal han til Nord-Østerdal og klippa meir sauer. Regulert arbeidstid med tilhøyrande stemplingsur er ikkje ein del av arbeidslivet til Nils Ørjan, som klipper mellom 50-150 dyr per dag nå på vinteren.
– Nei, det blir lange dagar. Eg plar ofte vere heime i sju-åtte-tida om kvelden.
Fjellgard
Garden Sætra i Hovsherad er på nær 1200 dekar og eit av dei høgastliggande mjølkebruka i Rogaland. I tillegg til mjølkeproduksjon på 250.000 liter, driv familien med rugeeggproduksjon basert på 7.500 høner. Sauer høyrer naturleg til på garden. Talet på vinterfôra er 100. Til garden høyrer kring 125 dekar dyrka. Det betyr at dei baserer drifta på ein del leigejord. I tillegg har mora, Tanja, 7.500 høner i rugeggproduksjon og 60 vinterfôra sauer på garden hennar på Hamre i Moi.
– Me planlegg meir dyrking til våren. Målet er å hausta stadig meir av vinterfôret på eige areal. Det er jo greitt å ha det meste sjølv, seier han.
Nils Ørjan Tunheim er nummer fem i ein søskenflokk på sju. Foreldra, Tanja Tunheim Hamre og Svein Arne Hamre, er godt kjente i landbruksmiljøet i Rogaland. Den travle, komande bonden, har ikkje blitt skræmd av bondelivet gjennom oppveksten. Snarare tvert i mot.
– Kva i all verda er det du har fått inn med morsmjølka?
– Det er ikkje godt å vite. Nei, det kan eg ikkje svara på.
9.500 sauefeller
Saueklippinga har i alle fall gått i arv. Ein sterk rygg, likeeins. Det er mange år sidan faren la vekk klippemaskinen, så Nils Ørjan har opparbeidd sin kundekrets på eiga hand. Klippinga har han lært på fleire klippekurs gjennom Nortura, der Stian Espedal har stått i spissen. Børge Høiland, Onar Lima og Jens Olav Leira er blant dei dyktige instruktørane han har hatt. Dei er to unge bønder som nå reiser rundt, hovudsakleg i Sør-Rogaland. Eit distrikt med 55.000 sauer. Nils Ørjan, som i fjor klipte 9.500 sauer, er ikkje særleg storvaksen. Teknikk er viktigare enn rå kraft når 200 sauer på det meste skal klippast til dagen. Kaffi og ein fagprat om sau med bonden på garden, høyrer med.
– Denne vinteren er gjerne fôrsituasjonen eitt tema, men folk er ved godt mot. Dei gler seg over å få klipt sauene og ser fram til lemming og ein ny sesong, seier Nils Ørjan.
– Likar du dyra best, eller er det maskinane som lokkar ved bondeyrket?
– Det er dyra, sjølv om det er kjekt å sitja på traktoren, seier femtemann i søskenflokken, som blir den som skal ta stafettpinnen vidare. Han har førebudd seg godt. Når skuleringa er ferdig, kan Nils Ørjan syna til ei femårig landbruksutdanning.
Alvdal-student
Agronomtittelen fekk han etter tre år på Lyngdal vidaregåande skule. Dei to første åra gjekk han Naturbruk, før han supplerte med Agronomlinja tredje året.
– Så vart det til at eg supplerte med litt til, seier han.
Åstaden for tilleggsutdanninga vart Alvdal i Østerdalen i Hedmark. Storsteigen videregående skole, er eigd av Fagskolen Innlandet og har ei utdanning som heiter Grovfôrbasert husdyrproduksjon for fjellandbruket. Faget tar han saman med 17 medstudentar på deltid over to år.
– Skulen er basert på samlingar, kring tre dagar per månad. Dermed har eg høve til å kombinera skulen med saueklipping og jobbing på sauebruk, både i Gudbrandsdalen og heime.
Etter ferdig utdanning får han tittelen agroteknikar med undertittel Grovfôrbasert husdyrproduksjon. Han kan dermed få arbeid som til dømes rådgjevar.
– Det viktigaste er at utdanninga har relevans for mitt framtidsyrke. Eg har lært mykje. Miljøet er godt, lærarane proppar oss med relevant kunnskap og interessa for faget blant medstudentane er med på å løfta engasjementet og kunnskapsnivået. Eg gler meg til kvar samling, og alt det sosiale som høyrer med som bonus.
Emna på samlingane er økonomi, plantelære og husdyr. Storteigen er einaste naturbruksskulen i landet med aktiv seterdrift.
– Vinterstid har me kunna konsentrere oss om husdyrfaga og økonomi, medan me har vore ein del på fjellet på setra til skulen, som ligg i Folldal, og studert plantelivet, 930 meter over havet. Enormt interessant og lærerikt, slår han fast.
Sauehus blir hovudoppgåve
I juni er Nils Ørjan ferdig med skulegangen. Utover våren står fire samlingar att saman med hovudoppgåva. Fleire av studentane vel temaet gardsoverdraging, medan Nils Ørjan peikar på ein eldre, raudmåla driftsbygning i tunet, som illustrerer kva hans hovudoppgåve går ut på.
– Oppgåva handlar om vegen vidare mot nytt sauehus. Byggløysingar og finansiering er blant det eg skal drøfta og rekna på i oppgåva. Dette blir svært konkret, og eg håpar og trur at det heile vil enda med eit nytt sauehus på garden ein gong.
Talet på vinterfôra treng ikkje plent aukast, understrekar han. Men han vil at dyra skal få eit moderne hus, og at dyra, saman med sauene til naboane, skal utnytta utmarksbeita og fjellet enda betre enn i dag.
– Det er berre å kikka ut, seier han, og peikar ut på landskapet gjennom kjøkkenvindauga.
– Landskapet gror att. Me må ha beitedyr, fastslår han.
– Med mykje kunnskap innabords har du vel mange idear om ting på garden som bør endrast på?
– Ja, men først må eg sleppa til, ler han. – Avlingsnivået er bra her på garden, foreldra mine er dyktige bønder. Men klimaet er utfordrande med store nedbørsmengder og fleire blaute myrer.
Beitelandet Norge
– Klimaendringar, kritikk av raudt kjøt og overproduksjon er tema i samfunnsdebatten for tida. Kva tenkjer du, som er på full fart inn i yrket, om framtida?
– Landbruket må bu seg på både endringar og motstand. Det er ikkje alle endringar som er så galne heller. Å ta garden sine eigne ressursar og produksjonsmoglegheiter i bruk, er eit godt utgangspunkt. Så må me ikkje gløyme at Norge importerer langt meir mat enn me produserer. Sjølvforsyningsgrad en er alt anna enn god her i landet.
Nils Ørjan held fram at Norge er eit beiteland.
– Eg likar orda innovasjon og nytenking. Men me kan, enn så lenge, ikkje dyrke gulrøter på fjella og på myrane på Sætra. Det hadde i så fall vore ei eksotisk vare, smilar han.
Leiar Lund Bondelag
Lund Bondelag har eitt ungt styre. Leiaren for dei kring 100 medlemmane er 21-åringen Nils Ørjan Tunheim Hamre. Tre av styremedlemmane er heilt ferske, har fått tillit, og må nå arbeida med jordbruksforhandlingar, ny E39 og gjerdekonfliktane med Bane Nor.
– Fylkeslaget og nabolaga heier på oss, og me opplever å ha medlemmane i ryggen. Lurer me på noko, har me mange med lang erfaring som vil gi oss råd og hjelp, eller stilla opp. Elles er det viktig for meg at om eg står som leiar, er me eit heilt lag som arbeider saman, seier Nils Ørjan.
Meir saueklipp framover
– Kva gjer du etter ferdig utdanning?
– Håpet er å få ein månad med saueklipping i Skottland til sommaren kombinert med at eg får med meg VM i saueklipping i Frankrike.
– Etter sommaren då. Når kvardagen kjem?
– Basen blir på garden, der eg nok blir meir aktiv i drifta. Får eg plass på slakteriet som saueklipper, hadde det vore fint. Elles kjem eg til å halda fram med å reise rundt og klippe sauene til folk.
n er alt anna enn god her i landet.
Nils Ørjan held fram at Norge er eit beiteland.
– Eg likar orda innovasjon og nytenking. Men me kan, enn så lenge, ikkje dyrke gulrøter på fjella og på myrane på Sætra. Det hadde i så fall vore ei eksotisk vare, smilar han.
Leiar Lund Bondelag
Lund Bondelag har eitt ungt styre. Leiaren for dei kring 100 medlemmane er 21-åringen Nils Ørjan Tunheim Hamre. Tre av styremedlemmane er heilt ferske, har fått tillit, og må nå arbeida med jordbruksforhandlingar, ny E39 og gjerdekonfliktane med Bane Nor.
– Fylkeslaget og nabolaga heier på oss, og me opplever å ha medlemmane i ryggen. Lurer me på noko, har me mange med lang erfaring som vil gi oss råd og hjelp, eller stilla opp. Elles er det viktig for meg at om eg står som leiar, er me eit heilt lag som arbeider saman, seier Nils Ørjan.
Meir saueklipp framover
– Kva gjer du etter ferdig utdanning?
– Håpet er å få ein månad med saueklipping i Skottland til sommaren kombinert med at eg får med meg VM i saueklipping i Frankrike.
– Etter sommaren då. Når kvardagen kjem?
– Basen blir på garden, der eg nok blir meir aktiv i drifta. Får eg plass på slakteriet som saueklipper, hadde det vore fint. Elles kjem eg til å halda fram med å reise rundt og klippe sauene til folk.
Saken er hentet fra Bondevennen[vc_single_image image=»37170″ img_size=»large» add_caption=»yes»]
Etterlyser politisk forståelse for regulering
Nestleder Tone Steinsland i Norsk Fjørfelag etterlyser nye virkemidler for å få bukt med den stadig økende overproduksjonen av egg.
Bondebladets journalist Anders Sandbu intervjuer Tone Steinsland, nestleder i Norsk Fjørfelag.
I dag er det overskudd eller ubalanse i samtlige produksjoner. I eggmarkedet er det ventet en overproduksjon på 2 000 tonn i 2019, ifølge Norturas siste totalmarkedsprognose. Dét er godt over en dobling bare siden 2019-prognosen per september.
Et spørsmål nå, er om den nye utkjøpsordningen for svinebønder vil bidra til å forverre situasjonen ytterligere. Ordningen handler om at svinebønder får tilbud om 16 000 kroner i tilskudd per purke om de legger ned driften.
Risikoen kan være at utkjøpsordningen fører til at svinebønder i stedet går inn i eggnæringa eller sauenæringa. Markedsregulator sier nei til nyetableringer i begge disse næringene.
Artikkel fra Aftenbladet: OPPDATERT: PUBLISERT:
Ap krever mer penger til grøfting og vanning
Ap ønsker ikke å vri produksjonen over fra klimaverstingen storfe til mer klimavennlige dyr som kylling og gris, men partiet vil ha mer penger til grøfting, vanning og kornlagre.
Tone Steinsland er eggleder på gården, men faren Nils Steinsland presiserer at enn så lenge er det han som er daglig leder, det høres bare ikke sånn ut. Familien Steinsland driver et mønsterbruk for produksjon av kyllinger til verpehøns på Jæren.
Visste du at alle høns i landet kommer fra Time?
Det er 3,8 millioner verpehøns i Norge. 72 prosent av dem kommer fra Steinsland & Co. Resten kommer fra Undheim. Slike humrefakta fikk Arbeiderpartiets landbrukspolitiske talsmann Nils Kristian Sandtrøen presentert sammen med en utsøkt omelett hos Steinsland. Han var på Jæren for å presentere et nytt forslag til Stortinget. Ap mener nemlig at regjeringen er alt for treige med å komme opp med klimatiltak i landbruket.
– Vil Ap vri produksjonen over fra klimaverstingen storfe til mer klimavennlige dyr som gris og kylling?
– Nei, vi bør spise begge deler, både rødt kjøtt og kylling. Det er mange som produserer miljøvennlig storfe. Det er ikke enten eller, det er både og. Husk at mange plasser er det storfe som holder landskapet i sjakk slik at det ikke gror igjen, sier Sandtrøen.
Feil fakta
Tone Steinsland ønsker heller ikke å flagge at hun har sans for mer kylling på bekostning av storfe.
Hun er solidarisk med sine medbønder når den slags spørsmål stilles, men hun innrømmer likevel at fjørfeproduksjon er en vinner innen landbruket når det kommer til klima-avtrykk. Det som irriterer henne, er miljøvernere som sprer feil fakta om fjørfe.
– Det er ikke sant at kyllinger spiser menneskemat. Vi gir dem korn som er nedgradert. Det er altså det dårligste kornet de får, korn som ikke brukes til menneskemat. Du kan derfor si at også på dette området driver vi klimavennlig. Vi sørger for at det nedgraderte kornet likevel kommer inn i matproduksjon gjennom kyllingen, sier Tone Steinsland.
Heller ikke Nils Steinsland er begeistret for pressgrupper som mener det skal brukes mye mer areal i produksjonen.
– I et klimaperspektiv er «høner i hagen» en versting. Det er enorme framskritt som gjør at vi i dag kan produsere mat til mange. Skal vi gjøre som disse pressgruppene foreslår, vil det føre til økt bruk av kraftfôr og mat til langt færre mennesker.
Friske penger
Gruppeleder Tone Elin Berge i Hå Arbeiderparti hadde med seg Øystein Langholm Hansen (Ap) fra Rogalandsbenken og landbrukspolitiske talsmann Nils Kristian Sandtrøen på jærtur for å se på klimautfordringene. Ap er ikke fornøyd med regjeringen.
– Vi så det i sommer da de ikke kom opp med friske penger til støtte under tørken.
Mange bønder i Rogaland vil få erstatning etter tørkesommeren. Tallet kan bli så høyt som 70 millioner kroner. I framtiden må landbruket forholde seg til både tørke og for mye vann. Derfor mener Ap at regjeringen må komme opp med nye tiltak.
– Planen for klimatilpasning må komme raskt og sørge for at jorda rustes opp med grøfting og drenering for å transportere bort store vannmengder. Den må sikre at Norge har lager med nok korn og grasfrø for å så om våren, også etter krevende somre. Det må legges til rette for å takle tørkeperioder med anlegg for vanning, sier Sandtrøen.
På kjøreturen over Jæren la han merke til det regntunge jordene.
– Det må bli mye lettere for bønder å få tilskudd til grøfting, sier han.
Les saken på aftenbladet.no eller som PDF
Kjønnspåvisning i rugeegget – snart en realitet?
De etiske spørsmålene rundt avlivingen og bruken av daggamle hanekyllinger av verperase har blitt debattert i en årrekke. Tyskland og noen av de andre landene på kontinentet har også per definisjon forbudt avliving av daggamle hanekyllinger. Med dette som bakgrunn har Lohmann brukt store ressurser på finne løsninger som kan gjøre denne praksisen unødvendig.
High tech-høner på Steinsland
I Noreg vert det kvart år konsumert i overkant av ein milliard egg. Slett ikkje alle veit at så godt som alle desse egga kjem frå høner som er ruga ut i Time kom-mune. Og den aller største produsenten har hovud-kvarter ein liten kilometer frå Hognestad stadion og klubbhus.
Økostudietur til Nederland
Det økologiske produsentmiljøet i Norge har alltid vært kjent for å være «på hugget» i forhold til å ta til seg ny kunnskap og nye måter å gjøre ting på. Siste uken i april dro en gruppe på 28 stykker i næringen til Nederland (NL) for en tredagers studietur med fokus på økologisk egg-produksjon.
Hokuspokus?
Med nye teknikker og avlsegenskaper kan vi forvente større framgang i høneavlen de neste 20 årene, enn det vi har hatt de siste 20 årene.
Enkelte har noen ganger en overdreven oppfatning av hva vi kan forvente oss fra avlen. Det er ikke slik at vi plutselig får helt andre høner fra en generasjon til en annen. Nye teknikker og inkluderingen av nye avlsegenskaper, kan derimot medføre at framgangen i sum blir betydelig.
Balanserer jobb og fritid
Familien Slethei har investert og auka produksjonen i fleire omgangar. Men garden vert aldri viktigare enn fritid og lag med gode vener.
Det er ein av svært få dagar med steikande sol. Arne Slethei byr på kaffi på terrassen. Ikkje lenge etter står far, Jan Erling Slethei, i døra. Jan Erling var nitten år då han mista faren. Han hjelpte mor si nokre år, før han og kona Ingvild overtok i 1971. På garden var det 12-15 kyr og seks-sju sugger. Jord hadde dei meir enn nok av, og produksjonen omfatta 10-15 dekar med gulrot.
– På syttitalet begynte bøndene å spesialisera seg. Me slutta med gris og satsa meir på mjølk, men investerte ikkje slik det blir gjort i dag. Me var oppdratt til ikkje å setja oss i gjeld, forklarer Jan Erling.
Smitta av kompisane
Etter mest tre tiår som bonde, begynte Jan Erling å bli litt lei. Bonden hadde teke arbeid som murar utanom garden, og var klar til å gi frå seg drifta. Men då tema først kom på banen, var det Arne som tok initiativet.
– Eg var 26. Anne Gunn og meg hadde bygd hus på garden. Mange av kompisane mine hadde, eller var i ferd med å overta heimegardane, seier Arne. Odelsguten blei inspirert av kameratane og tok turen heim til far og mor for å lufte spørsmålet om overtaking.
– Prosessen gjekk så fort at ingen fekk tid til å trega, fleiper Jan Erling, som då var 52 år og freista nokre år som lønsmottakar med regulert ferie og fritid.
Lyden av maskinar
Ein bil bremsar opp i gardsrommet. Eldstesonen Jan Einar er heime. Han har nett teke til i lære som anleggsmaskinmekanikar på verkstaden til Avinor.
– Eg har alltid likt å skru, seier nittenåringen, og slår seg ned på terrassen. Han er glad i maskinar, og trivst i gravemaskinen og i hjullastaren.
Det har skjedd mye både med innredninga og dyrematerialet de siste ti årene, så det funker veldig fint med frittgående høner. I tillegg er det bedre betalt, sier Tor Gudmestad.
LES HELE ARTIKKELEN
Tragisk å måtte betale for
å kvitte seg med fullverdig mat
– I dagens samfunn skal alt skje kjapt. Dersom høne skal smake godt må det koke over lang tid, sier Tone Steinsland.
Hun er leder i Rogland fjørfelag og tror det er noe av grunnen til at høner blir brukt i betong fremfor å slaktes til mat.
– Hvordan har dette blitt gjort på Jæren?
– Det har vært likt som resten av landet. Frem til slutten av 90-tallet ble hønene slaktet og solgt. Alle eggprodusenter fikk fem kroner per slaktet kilo. Etter hvert gikk beløpet ned, før man til slutt ikke fikk noe igjen. Da man fortsatt fikk kjøpt verpehøne i butikken kosten en høne ca 10 kroner. Det er vel mindre enn hundemat koster, og det virker kanskje ikke så veldig appetittlig? I dag må eggprodusentene betale for å bli kvitt hønene sine når de er ferdige å legge egg, sier hun.
Verpehøner og slaktekylling
Mange forbrukere tror høna som legger egg er den samme som kyllingen vi spiser.
– I fjørfe-verdenen er det to forskjellige produksjoner; verpehøner til eggproduksjon og slaktekylling til kjøttproduksjon. En verpehøne vil aldri får like mye kjøttfylde som en slaktekylling samme hvor mye mat den får, eller hvor lenge den lever. I den store sammenhengen sparer vi mye landareal på at vi har fått spesialiseringen med en hybrid som legger egg, og at den andre produserer kjøtt. Eksempelvis bruker vi i dag et halvt kilo mindre fôr per kilo egg som blir produsert sammenlignet med det som var tilfelle før. Dette betyr at man globalt nå sparer 850 000 hektar med jord for å skaffe verdens befolkning egg. Dette står seg som et godt eksempel på bærekraftig utvikling innenfor matproduksjon, sier Steinsland.
Det er mulig å få kjøpt høne i butikken.
– Produktet gourmet-høne er fortsatt å få kjøpt i butikkene, men dette er ikke verpehøner, med unntak av de 7500 verpehønene som er blitt slaktet i regi Nrks FBI. Det er mødrene til slaktekyllingene som vi spiser, og disse hønene har mer kjøttfylde enn verpehønene. Eggprodusentene synes det er tragisk at man må betale for å kvitte seg med fullverdig mat, men det har blir argumentert med at forbrukerne ikke vil ha disse magre hønene. Et annet moment er at det er dyrt å slakte verpehøner fordi slaktelinjene krever spesialtilpasning for å slakte dem, sier Steinsland.
Folk må ønske å kjøpe høne
Steinsland tror ikke det er nok med et mediestunt for å få folk til å bli interesserte i høne igjen.
– Det blir spennende å se hvordan forbrukerne følger opp. Det er ikke næringen det står på, vi vil alltid gi handelen det den ønsker. Hvis dette kan være med å gjøre samfunnet mer bærekraftig er det absolutt verdt å ta med seg. Eggprodusentene er veldig positive til oppmerksomheten som nå er rundt høna, men forbrukerne må altså være villige til å betale for høna, og ikke minst spise den, om den skal tilbake på middagsbordet, sier Steinsland.
Hvis alle som spiser egg hadde spist en høne hver per år hadde problemet vært løst, ifølge NRK.
– Kanskje vi kan få en norsk hønedag ala Thanksgiving i USA. Med befolkningsøkningen vi skal få i verden, og det ansvaret vi har bør en vurdere hva som er mat og hva som ikke er mat. Vi kan ikke ha det sånn at folk ikke vil kjøpe skeive gulerøtter, men til syvende og sist er det forbrukeren det kommer an på, sier Steinsland.
REDD HØNADD HØNA!
- Programmet Forbrukerinspektørene på NRK rettet nylig søkelyset mot det skjulte matsvinnet i Norge.
- Gjennom en serie med episoder forsøker FBI å redde høna som i stedet for å slaktes til mat, har havnet som bindemiddel i betong.
- Årlig gasses over tre millioner høner i hjel hvert år i Norge. Deretter tørkes de, før de males opp til beinmel som brukes til brensel til produksjon av sement. Asken som er igjen fra brenningen går direkte inn i bindemiddelet i sementen.
- I følge Teknisk Ukeblad bidrar hønene til mer klimavennlig betong, men FBI ville likevel undersøke om det er mulig å slakte hønene og selge dem i norske matbutikker.
- Nå har Nortura åpnet opp for å slakte verpehøner. Flere store dagligvarekjeder er positive til å selge høner, dersom det er et produkt forbrukerne vil kjøpe.
Kilde: Nrk.no og Tu.no
Hentet fra jbl.no